Finværet fortsetter og med knallblå himmel, 28 grader i skyggen og nesten vindstille, var det nesten for varmt til å hage i dag. Men, den som gir seg er en dritt, så jeg tok et overblikk over hagen og bråbestemte meg for at i dag hadde jeg endelig lyst til å ta en grundig ryddesjau i fjellhagen. Vinteren har ikke vært snill med plantene her i år. Det lå et tykt lag med is over store deler av plantene, fra desember til april. Jeg fryktet det verste og det gikk som jeg tenkte. Mange døde, eller sterkt reduserte planter. Utover våren har det vært fritt fram for ugrasset, i de åpne områdene, hvor staudene har forsvunnet.
Selv den hardføre Saxifraga Urbium, er redusert fra ei stor, fin tue, til en haug med visne blader og stengler. Kun noen få grønne skudd og blomster igjen. Heldigvis har jeg masse av den rundt forbi, så jeg skal nok få fylt igjen hullene. De flotte tuene med Saxifraga Cotyleidon er heller ikke så flotte lenger. Kveke, småsyre og kløver har snart overtatt hele gropa de vokste i.
Oppe på toppen, hvor jeg i fjor plasserte en del småplanter midlertidig, ser det heldigvis ut til å ha gått bra med det meste. Forskjellige Saxifraga, en del fylte Aurikler, noen små Takløk og noen tuster med lave Dianthus, kommer fint, om enn noe redusert pga de siste ukenes tørke og dårlig gjødsling tidligere i år. Litt ugras her også, men ikke stort å klage over. Barnåler og kongler derimot....... Ja, det sier seg vel selv, at det skaper en del jobb, når man setter seg fore å anlegge bed på toppen av en kolle, hvor det står 6-7 furuer av medium størrelse. Flere bøtter med barnåler og kongler er sopt sammen og kastet.
En annen ting, som kan være greit å tenke på, er at det har lite for seg å bruke kongler for å markere skille mellom, i utgangspunktet like planter, men med forskjellige farger. Det virket veldig lurt i fjor, da jeg delte en del fylte Aurikler, å markere skillet mellom fargene, med kongler. NÅ derimot, var det ikke like lurt. Det var ikke så enkelt lenger å se hvilke kongler jeg hadde lagt ut og hvilke som var falt ned i løpet av vinteren.
Jeg jobber meg, sakte men sikkert, fra toppen og nedover. Sopte, klipte, luket og spylte. Etter 7-8 timer, fortalte ryggen meg at det var på tide å gi seg for i dag. I morgen er det nye muligheter og nye gevinster. Regner med at jeg kommer i mål i helga, slik at jeg igjen kan sitte på terrassen, uten å irritere meg over ugrass og døde planter.
Et annet prosjekt, som jeg har jobbet med de siste dagene, er også i fjellhagen. Forbi "dammen" (som ennå ikke er ferdig) på kanten av stupet, ned mot pallekarmer og uthus. På det første bildet i innlegget, ligger plassen i øvre, høyre bildekant. Her var det et villniss av bringebær/bjørnebær, kveke, brennesle, små trær, m.m. Da vi flyttet inn her for 4 år siden, ryddet vi det verste, med ryddesag og saks, men i fjor begynte jeg på den møysommelige jobben med å renske fjell, sprøyte og røske vekk røtter og ugrass. Ny runde med sprøytekanna i våres, før jeg nå endelig følte at det var klart for å fylle på med jord og begynne plantingen.
Her står sola på fra tidlig formiddag til kvelden. Jorda er løs og sandete og selv om jeg har blandet inn noen sekker med kjøpejord, blir det nok forholdsvis tørt her på fjellhylla. Derfor har jeg forsøkt å bruke tørketålende planter. Forskjellige Echinacea, Saxifraga, lave Dianthus, Erysimum, Scabiosa, noe lavt gress, Lavendel og kronen på verket, en Robinia Preudoacasia "Twist Baby". denne fant jeg på 50% salg hos EK plantesalg i Sandefjord her om dagen. Et nydelig lite tre, med grener litt som Vrihassel. Selv bladene er litt "vridd". At det blomstrer med hvite klaser av blomster om våren, er jo også et pluss. Her har jeg også plassert 3 Eucomis Bicolor. De har jeg tenkt å teste herdigheten på, ved å la dem stå der i vinter. Det kan gå, men jeg føler meg slett ikke trygg. Uansett har jeg flere av dem, så det er verd forsøket. Det er fortsatt plass til litt flere planter, så bare jeg får tatt en ny runde i hagen, finner jeg nok noe mer som kan passe inn. Mulig at jeg også vil teste ut herdigheten på Iris Formosana og Japonica her. Det er såpass godt drenert her, at hvis det er mulig, vil det kanskje gå bra.
Det er litt vanskelig å få tatt bilde av hele bedet på en gang. Bak meg her er det nemlig 3 meter loddrett fjellvegg, som går ned til "barnehagen" og uthuset. Det neste bildet er tatt fra "barnehagen" for et par år siden. Kanten oppe til venstre, med alt krattet på (slik så det ut der jeg har laget bedet også), ligger en drøy halvmeter lavere enn det nye bedet. Nå holder jeg på å fjerne alt på denne kanten. Teorien er at det er penere med rent fjell, enn mengder av kratt og ugrass. Mindre ugrassfrø vil det også bli, særlig i pallekarmene, som får alt som ramler ned fra kanten.
Dette siste bildet illustrerer litt høydeforskjellene her. For mange år siden var det et steinbrudd på det som nå er vår tomt. Derfor disse bratte, rette fjellveggene rundt forbi. Det gir hagen variasjon, men er stedvis utfordrende. Særlig for meg som har et snev ar høydeskrekk. Jeg truer meg til å holde på og stort sett går det greit, men av og til blir jeg litt svimmel, når jeg holder på for nær kantene.
Så er det bare å håpe at arbeidslysten og ryggen fortsatt er på plass i morgen, slik at jeg kan få ferdig det jeg har begynt på i dag. Må nok en liten runde i hagen og pallekarmene, for å finne noen nye planter som kan puttes inn både i den gamle fjellhagen og i det nye bedet.
Siden vi flyttet hit for 5 år siden har vi hvert år mistet litt mer ettermiddagssol og litt mer av horisonten, mot vest og nord. Terrassen, hvor vi nærmest bor i hele sommersesongen, vender denne veien. Nå om våren er det like nedtur hver gang det er sol på dagtid. Jeg gleder meg til å komme hjem og ser for meg en kaffekopp i solveggen, men når jeg kommer hjem kommer jeg på at sola ikke når inn på terrassen. Trærne er blitt så store at ettermiddagssola ikke kommer over, før lenger utpå forsommeren. Men nå skjer det ting. De siste dagene har mann og svoger vært i gang med motorsag og maskiner. Sakte men sikkert lysner det og nå står det bare igjen noen litt større Bøketrær og en del små av samme slaget, som skal få stå inntil videre. Det blir veldig åpent, sånn med en gang, men jeg håper og tror det blir bra, bare det kommer løv på de trærne som står igjen. Ja, jeg hører hva du tenker ;-) Den brune sypressen helt i front her skal vekk den også. Det er etterslep etter våren i fjor, hvor mengder av vintergrønt takket for seg, i sterk vårsol, vind og kalde netter.
