søndag 7. november 2021

Første år med nettbutikk og eget firma

Brugmansia Miss september

Året går mot slutten og hagesesongen er definitivt over for denne gang. Det har vært en spennende sesong. Jeg brukte sist vinter til å lage, forberede og sette opp nettbutikken min, BlomsterKnatten. I mars 2021 åpnet jeg for bestilling av små planter av Engletrompet. Planter som var pleiet fra stiklinger gjennom vinteren 2020/21 og som nå hadde gode røtter og var klare for nye eiere. Spenningen var stor og pulsen høy, når jeg trykket på knappen og åpnet butikken min, for første gang.Ville alt fungere som det skulle? Var det nok interresse for plantene mine der ute? Hadde jeg gjort riktig i fht. rabatter, moms mm. Hva med kortbetaling og hvordan fungerte egentlig dette med Nets og Vipps for bedrift i praksis? 
Vel, kortbetaling og vipps hadde jeg ikke på plass fra starten av, så betaling var den første tiden via kontooverføring. Læringskurven var bratt, men bekymringene mine var heldigvis, i hovedsak, ubegrunnede.
Bestillingene raste inn og jeg begynte raskt å ane at det ville bli en travel sommer. Esker og tape ble kjøpt inn og aviser samlet inn fra her og der. I slutten av påsken pakket jeg alle bestillingene som var kommet inn i løpet av de første ukene. Det ble 2-3 turer til posten, med stappfull bil. Deretter var det plantepakking søndag og forsendelse mandag, de fleste helgene utover sommeren.

Hagen på Knatten ble den tapende parten denne sommeren, da tiden ikke strakk til, både til å stelle egen hage og å "leke" butikk. Av en eller annen merkelig grunn har ikke døgnet mitt mer enn 24 timer, hvorav 8 av dem brukes på ordinær jobb 4 dager i uka. Men alt i alt en strålende start, med mange blide kunder og hyggelige besøk i drivhuset gjennom sommeren.


Nå er alle de større plantene stablet i drivhuset for overvintring. Her holder jeg minimum 6-8 grader gjennom vinteren. Ikke noe ekstra lys, annet enn det lille dagslyset som er. Plantene går nesten helt i dvale i den mørkeste perioden og starter så smått og vokse igjen i februar. 
Nå er de fleste ferdig med blomstringen, så klippingen er i full gang. Det blir litt mer luft i drivhuset, når blomstene forsvinner og høyde og omfang reduseres.


I løpet av sesongen har jeg kjøpt og byttet til meg en del nykommere til samlingen. Om alle klarer vinteren, kan jeg skryte av å ha over 100 forskjellige sorter Brugmansia i samlingen min. Mulig jeg nå kan påberope meg å ha landets største samling, men dette er bare noe jeg tror. Mulig det finnes noen med flere? 





Produksjonen av stiklinger til sesongen 2022 er i full gang i kjelleren. Jeg klipper stadig litt av plantene i drivhuset og stikker fortløpende nye sorter i planterommet. Mange har allerede dannet røtter og begynt å vokse litt. Jobben utover vinteren blir å holde dem litt nede, slik at de ikke vokser ut av planterommet for tidlig. Det er bare å begynne og glede seg til en ny sesong

søndag 25. april 2021

Nei, det er ikke frø i en knapt vissen blomst

Sommeren er her ganske snart og som de foregående år dukker det trolig igjen opp spørsmål om høsting av frø fra stauder og sommerblomster. For oss som har holdt på med dette i noen år, er det ganske logisk at frøhøsting må vente til frøene har modnet på plantene og frøkapslene begynner å bli brune og sprekke opp. De plantene som blomstrer tidligst, setter naturlig nok også frø tidlig, mens de som blomstrer i juli, neppe har modne frø før mot slutten av sommeren.

For nybegynneren derimot er ikke dette like lett å forstå. Det plukkes blomster og letes etter frø, over en lav sko. Stor er forundringen hos noen, over at pollenbærere, halvvisne kronblader, "arr" og så vidt bestøvede, små frø, ikke vil spire når de blir puttet i jord. Blomster som står i vase inne, setter heller ikke frø. Frø må vokse og modnes på morplanten, før de blir spiredyktige.

Frø hos plantene er som fostre hos dyr og mennesker. De blir bestøvet/befruktet og må vokse i en gitt periode, før de er levedyktige. Å plukke "frø" fra en blomst som knapt har visnet, kan sammenlignes litt med å ta en angrepille, dagen etter en fest, som gikk litt over styr.😉

Etterhvert lærer man hva man skal se etter og sånn ca. når frøkapsler er modne nok, til at de inneholder spiredyktige frø.
På bildet til venstre ser man små, påbegynte frøkapsler i midten av Peonene. Disse er ikke modne på mange uker ennå. Når de er modne sprekker kapslene opp og frøene blir synlige. DA kan man høste dem.  Peoner er imidlertid noen luringer. De danner ofte en haug med røde lurefrø. Innimellom disse ligger noen svarte blanke og minst ertestore frø, som er det som faktisk er noe å ha. Se her for bilder av både modne og umodne frøkapsler på Peon.


Valmuer er en plante jeg ofte ser folk plukker frøkapsler fra, når kronbladene bare så vidt har falt av, lenge før de er modne nok. Når frøkapslene på Valmuene er modne, åpner de seg litt i kransen øverst og frøene rasler inne i den runde kula. Da kan man tømme frøene ut. Kapslene kan ofte tas inn litt før de er helt modne, og ettermodnes inne, f.eks. hengende i en tråd med en fiberpose el.l. rundt, for å fange opp frøene. Bildet viser en moden frøkapsel. Når de står slik, kan de klippes av og tømmes i en boks, eller i neven.




Det er ikke alltid så lett, for et utrenet øye, å vite hvor man skal lete, eller hvordan frø og frøkapsler ser ut på de forskjellige plantene. Men med litt øvelse og erfaring blir det mer selvfølgelig og egentlig ganske logisk og enkelt å finne ut av. 




Petunia/surfinia f.eks. er en plante vi ofte lærer at vi må knipe av hele blomsterstilken på, for å fremme mer blomstring. Det er vel og bra, men om vi ønsker å samle frø av disse, kan vi jo ikke knipe av den delen der frøkapslene blir dannet. Når sommeren er på hell, lønner det seg derfor å IKKE knipe av noe på disse plantene. La dem bare stå og napp evt. bare ut selve den visne blomsten, slik at det ser penere ut. Etter en tid vil du kanskje finne slike små kuler, inni der blomsten satt. Når disse begynner å bli litt brune og kanskje åpner seg litt, kan du høste dem og tørke dem ferdig inne, f.eks. i et kaffefilter. Det er mengder av frø i et slik liten kapsel.

Frøsamling er en treningssak og man lærer stadig mer. Etterhvert som man har holdt på noen år, lærer man seg å se hvor frøene sitter og om frøkapslene/frøene er modne nok til å høstes.

Frøstand på en avblomstret ridderspore. Straks klare for å høstes.


Cuba 2018 - Isla de la Juventud


I serien reisebrev fra Cuba har jeg lyst til å hoppe til slutten av vår 16 dagers tur. Da turen ble planlagt var jeg veldig klar på at om vi skulle til Cuba, skulle vi ha noen dager i bade- og turistbyen Varadero, langs nordkysten av Cuba. Varadero var vel nesten eneste byen, utenom Havanna, som jeg kjente til på øya, så dermed var det en naturlig tanke.
Heldigvis bestilte vi ikke noe konkret der, i første omgang, men vi brukte tiden fram mot avreise på å orientere oss litt på nett. Vi googlet, tittet på kart og leste andre sine erfaringer. Fortsatt bestemt på at de siste dagene i ferien ville vi ha "badeferie", men ikke lenger SÅ bestemt på at det skulle bli i Varadero. Late dager, sol og turkis hav, var hovedmålet. Bare noen dager før avreise fant vi Isla de la Juventud, som ligger utenfor sydveskysten av Cuba. Dette så ut til å være spennende, litt anderledes og ikke minst, vesentlig mindre turistpreget enn Varadero. Isla de la Juventud blir markedsført (i den grad Cuba markedsfører noe som helst) som et eldorado for dykkere fra hele verden. Her er det store områder med flotte dykkesteder. Store deler av øya er nasjonalpark.

Det var mulig å komme seg ut til øya, enten ved å ta ferge fra fastlandet, eller fly fra Havanna. Fergen gikk fra et litt gudsforlatt sted langs kysten, hvor det ikke umiddelbart var noe overnattingssted å finne.Vi endte derfor opp med å reise tilbake til Havanna og velge lokalfly. Eneste ledige var da billetter på morgenavgangen, som skulle gå fra Havanna kl. 07.00. Det ble tidlig opp og drosje til flyplassen kl. 04.00. Det var ikke mange turister blant de reisende denne morgenen, men vi fant nå skranken, fikk sjekket inn og satte oss til å vente. På en skjerm i avgangshallen stod det ingen avganger, kun ankomster. Langt om lenge dukket avgangen opp på skjermen, i rute. Vi ventet og ventet og ventet litt til, uten at noe skjedde. Når klokken nærmet seg 08.00 kom det plutselig opp "forsinket" eller noe lignende, på skjermen. Alt var jo på spansk, og det er ikke vår sterkeste side. Vi ventet enda litt til, før en kar kom ruslende og forklarte at flyet var forsinket pga "weather conditions", men vi skulle reise så fort som mulig..... "Weather conditions" hva innebar det da tro? Været var jo ikke spesielt dramatisk i Havanna denne morgenen. I etterkant fant vi ut at det trolig var tåke ute på øya, som gjorde at det var vanskelig å ta av/lande, som var årsaken. Litt smånervøse for om vi i det hele tatt ville komme oss avgårde, ventet vi enda litt til. Til slutt måtte vi ha noe å bite i og jeg fikk fanget et par halvtørre sandwitcher og en cola. Da klokken var litt over 10.00 begynte det å skje ting. Jammen meg fikk vi gå ombord og flyet vendte nesa sørøver. Flyplasser er jo generelt drepens kjedelige og en liten, sliten, innenlandsterminal på Cuba, er ikke det stedet man helst tilbringer en formiddag.
Noen timer senere enn opprinnelig tenkt, landet vi på den minste flyplassen jeg noen gang har sett. Her ble vi guidet inn i en liten ankomsthall, med et bagasjebånd som knapt var 5 meter langt.
Mens vi ventet på bagasjen kom ei lita dame i sykepleieruniform bort til oss og skravlet i vei på spansk. Vi forstod etterhvert såpass som at hun skulle notere hvor lenge vi skulle være, hvor vi skulle bo og hva vi gjorde der. Temperaturen i panna ble målt, passene sjekket og vi fikk passere.

Utenfor ble vi raskt oppsøkt av en smilende kar, som tilbød transport til hotellet. 30 cuc=30$ skulle han ha, for en snau times kjøring over til andre siden av øya. Kjøretøyet var, ikke overraskende, en fhv. skranglete versjon av en gammel amerikaner, med leopardmønstret setetrekk og ødelagte fjæringer. Det var en interessant tur, gjennom fhv. øde områder. Vi ble stadig mer spent på hva som ville møte oss, når vi kom fram.


Vi burde nok ha undersøkt LITT mer før vi valgte hotell, men vi endte nå opp på Hotel Colony, siden vi faktisk trodde det var øyas eneste hotell. Dette skulle være et hotell som var mye brukt av dykkere og vi hadde vel sett for oss at det kom til å være litt liv her, samt at det var gode muligheter for bading og snorkling. Det viste seg senere at det var et par hoteller/moteller til, som nok lå mer sentralt på mer bebodde områder av øya. Hotel Colony var stedet vi valgte, men som gud trolig forlot, for lenge siden. 

Da vi ankom stod det 3 damer i resepsjonen og tok imot oss. De hadde ventet SÅ på at vi skulle komme. Knapt et menneske var å se noe annet sted... Et par stykker lå ved bassenget og det puslet en kar i baren like ved.
Vi hadde bestilt hotellrom, men oppgradering til bungalow kostet 10 cuc pr. døgn, så vi "slo på stortromma" og valgte det. Akkurat det angret vi ikke på. Vi fikk en stor, romslig bungalow, i første rekke mot stranden, havet og solnedgangen. Omgivelsene var flotte, bungalowen fin, om enn litt sliten og vi kjente roen senke seg, etter en litt stressende morgen, med litt nerver og venting.




Det var halvpensjon (frokost og middag) i hotellprisen, men lunsj måtte vi kjøpe i bassengbaren. En lokal helstekt fisk, ris med brune bønner og litt salat, smakte helt OK, men ølen var nok det beste. Cubanske mat er generelt ikke noe å skrive hjem om, men vi fikk nå i oss det vi trengte for å stoppe romlingen i magen.
Bassenget og bassengområdet var, som det meste på Hotel Colony, slitent og lite vedlikeholdt. Hullete og rustne parasoller, mosegrodde heller og slitne solsenger. Uansett var det helt OK å lande ved bassenget, med et par kalde pils og nyte ettermiddagssola. Det gikk etterhvert opp for oss at baren stengte kl. 18.00. Så om vi skulle ha noe mer der, måtte vi bunkre. Andre muligheter for handling fantes jo ikke på denne litt gudsforlatte plassen. Vi bunkret noen øl og et par mohito til å ha på rommet og tilrakte en fredfylt kveld med å nyte utsikten, solnedgangen og rusle barbeint på stranda.

Etterhvert var det tid for middag... Litt spente ruslet vi bort til hotellet og fant etter litt leting ut at middagen ble servert i noe som tidligere hadde vært hotellets casino. Et innvendig rom, som kunne minne litt om en spisesal på et internat el.l. Det vi trodde ville være middagssalen, med plass utendørs og gode vinduer, var lukket og stengt. Der var vi, alle hotellets gjester. Oss 2, et par fra Russland og ei engelsk dame, som reiste alene. Maten var sådær, men servitøren viste seg å være en særdeles sosial og trivelig fyr, med gode språkkunnskaper. 




Her fikk vi info om både hotellet og hvilke muligheter som fantes for aktiviteter i området.
I løpet av kvelden forstod vi at å sitte på hotellområdet hele dagen, ville bli drepens kjedelig. Så ved frokosten dagen etter, bråbestemte vi oss for å hive oss med på snorklingstur med en lokal båt. Sekken ble pakket med badetøy og vi kastet oss på bussen, med knappest mulig margin. DET ble en avgjørelse vi ikke angret på, som jeg skal fortelle om en annen gang.

Utsikten fra terrassen vår.