Vår og nesten sommer, i rakettfart

Jeg slutter aldri å forundres over årstidenes raske skiftninger. 10. april lå det fortsatt en god del snø i hagen og hvitrimet bakke var et normalt syn om morgenen. Se bare bildet i forrige innlegg, som ble tatt 10. april. I dag, 12 dager senere, er alle spor etter snø forsvunnet, gradestokken krabber opp på 20 tallet om dagen og værmeldingen viser ikke tegn til blå grader de nærmeste 10 dagene. Støvler og fleecejakke er byttet ut med shorts og bikinioverdel. Bjørkene er grønne, plenen grønnes og i bedene blomstrer, primula, blodrot Hepatica. Krokusen er nærmest avblomstret og de tidligste, lave tulipanene står i fullt flor i sydveggen. I nordveggen står Engletrompeter og Fuchsia til herding og i løpet av et par dager er jeg nok i full gang med å potte om og plassere krukker og kasser på uteplasser og ellers rundt i hagen.

De litt senere staudene er også på god vei opp av jorda. Noen, som f.eks. Hostaene, litt forsiktig, med skuddene litt avventende i jordskorpa, mens andre, som blomstrer på forsommeren, har det mer travelt og nærmest spruter opp av bakken, mot varmende solstråler og frisk luft. Jeg formelig ser, fra dag til dag, hvordan de vokser og utvikler knopper som vitner om at det snart vil være vesentlig mer som blomstrer i en ennå forholdsvis blomsterfattig hage. Pionen på bildet kommer med sine første blomsterknopper i år. Jeg har hatt planten i noen år, men flytting, feilplassering m.m. har gjort at den ikke har villet blomstre før i år. Nå ser jeg 4-5 blomsterknopper på de flotte skuddene og spenningen er stor. Den har nemlig mistet navnelappen sin i løpet av disse årene. Jeg vet jeg fikk den fra Oddvar i sin tid, men vet altså ikke form eller farge på blomstene.

Planters herdighet er også noe som stadig forundrer og imponerer meg. I går fant jeg 2 stk. tuster med Hosta, som jeg hadde glemt å plante i drivhushagen i høst. De lå og slang i bedet, oppå jorda, men nye skudd hadde de, begge 2. Det samme med en tue med Rosenrot som jeg egentlig hadde tenkt å kvitte meg med. Spadde den opp sist høst og slang den til sides. Når jeg fant den igjen under ryddingen, hadde den blomsterknopper og viste alle tegn til at den ikke hadde tenkt å gi seg så lett. Jeg resignerte og plantet tua igjen, dog et annet sted enn den stod tidligere.

Formeringsevnen er det heller ikke noe å si på, bortsett fra at enkelte planter overdriver en smule. Se bare på alle "barna" til denne lave, hvite Alliumen. De dekorative frøstandende fikk sitte på litt for lenge, før jeg fjernet dem i høst. Resultatet er hundrevis med små gressaktige spirer, som hvis jeg lar dem stå, etterhvet vil utvikle seg til små Alliumløker. Inntil videre skal de få stå, så får jeg se hva jeg gjør med dem, hvis de etterhvert blir i veien for noe annet.
Fortsatt er det noen dager igjen av påskeferien, men fy søren så fort slike fridager går. Jeg får nyte resten av påsken og benytte fridagene godt, så kommer jeg nok i mål med våronna i år også :-)