Årets sommerferie er unnagjort

Når man er hagegal passer det aldri å ta tradisjonell sommerferie i perioden juni-august. Da er det mer gøy å være hjemme og kose seg med hage og planter. Når vi i tillegg er så heldige å ha vår egen “hytte” i Alanya, er september en fin tid å ta sommerferie på :-) Der nede er det uansett alt for varmt i juli/august, men i september ligger temperaturen på rundt 30 grader om dagen og ca. 25 om natten. Middelhavet har i løpet av sommeren blitt godt og varmt og holder ca. 27 grader på denne tiden av året.

Vi har etterhvert opparbeidet oss en morsom vennekrets der nede, som reiser på omtrent samme tid som oss hvert år. Selv om vi reiser hver for oss, blir det hvert år flere hyggelige kvelder hvor vi fort blir 8-12 stk. samlet. I år hadde vi også 2 av 3 uker sammen med datter, svigersønn og barnebarn. :-) Lille Amalie på 6 måneder koste seg, til tross for varmen og det var kos å være sammen med dem i 14 dager av ferien.

I år er det 15 år siden jeg var i Alanya første gangen. Bortsett fra et par år, som jeg forsøkte andre steder i Tyrkia, har jeg/vi vært nedover 1-2 ganger hvert år. Det er alltid like hyggelig å komme nedover igjen. Her føler vi oss velkomne og blir møtt med smil, klemmer og hyggelig prat på stamrestaurantene våre. Første dagen går alltid med til å besøke alle gamle kjente på restaurantene og det skal tilståes at det blir en anseelig mengde øl i løpet av denne dagen ;-) Dag 2 er det tid for første strandbesøk. Også her blir vi gjenkjent på lang avstand og strandkelneren kommer nærmest springende for å ønske oss velkommen tilbake :-) Reserverte strandstoler på 1. rekke mot havet og en iskald pils i handa, så fort vi har satt oss ned.

Etter noen dager på stranda er det tid for litt variasjon, med en dag på havet. Vi forsøker å få med oss 2-3 båtturer hvert år. Da blir vi hentet kl. 9.00 og kjørt til havna, hvor båten Alpler 1 ligger klar til å frakte oss langs kysten. Mat og drikke er inkludert og også her får vi ekstraservice. Mens andre må hente alt av drikke i baren selv, kommer mannskapet stadig med drikke til oss og når det er tid for lunsj plukker de ut de fineste kyllingbitene til oss :-) Disse båtturene er vel verd prisen og hvis brunfarge er målet med ferien, er dette absolutt måten å bli knallbrun på.

En av de siste dagene leide vi bil og kjørte litt østover og opp i fjellene. Målet var et forholdsvis nytt picnicsted som er bygget opp rundt en elv i et dypt juv i Sapadere. Her er det bygget gangveier langs og over elva, slik at det er mulig å spasere innover i juvet. Selve restauranten og servicen var litt så som så, men vi fikk nå til slutt både mat og drikke. Det så ut som om de ikke var helt ferdige med området, så det blir nok en tur eller 3 til oppover her de kommende årene, for å se hvordan det utvikler seg.

Jeg måtte selvsagt forsøke badevannet her også. Flere steder var det laget badetrapper ned til naturlige kulper, hvor det var mulig å bade. Vannet var kaldt, men ikke på langt nær så kaldt som i Dimcay som vi besøkte noen dager tidligere.

Vi har besøkt Dimcay mange ganger og det har alltid vært deilig å komme opp i den litt svalere luften og bade i det kjølige vannet. Nå har kommunen bygget en diger demning øverst i elva. Dette er gjort uten å ødelegge selve elva og piknikområdene, men vannet er blitt vesentlig kaldere enn før. Dette kommer antakeligvis av at vannet nå slippes ut i bunnen av den dype demningen og ut i elva. Der det tidligere var 18-20 grader er det nå toppen 10 grader. Jeg var så vidt uti, men det fristet ikke akkurat til noen svømmetur nei :-( Dimcay er uansett et hyggelig sted å besøke. God mat, god service og sval luft.

Etter besøket i Sapadere bestemte vi oss for å kjøre litt rundt og se om vi fant en annen vei ned til havet igjen. Det skulle vise seg å være enklere sagt enn gjort. Det gikk småveier på kryss og tvers. Lite var skiltet og iflg. kartet skulle det ikke være veier der i det hele tatt :-\ Etter å ha kjørt rundt i noen timer, endte vi med å finne tilbake til samme veien vi kom opp. Ikke lurt å bli overrasket av mørket oppi fjellene.

Langt oppi fjellene støtte vi stadig på små landsbyer. Skoleunger som ventet på skolebussen og voksne som jobbet med jorda. Disse menneskene bor virkelig på landet, langt fra trafikkstøy og neonlys.

I følge lokalbefolkningen var årets september den varmeste de hadde hatt på 25 år. Bortsett fra litt regn de første 2 nettene hadde vi 3 uker med nærmest strålende sol. De siste 2 dagene ble været litt mer ustabilt, med noen regnbyger, men ikke mer enn at vi fortsatt var på stranda. Fredagen tok jeg disse 2 bildene.

De er tatt samtidig, jeg snudde meg bare 180 grader for å ta nr. 2. Vi var rimelig sikre på at vi ville få regn og storm, men en times tid senere var alle skyene borte.

En ting som forundrer meg hvert eneste år, er mengden turister som velger å feriere på all inclusive hoteller i en by som Alanya. Stadig flere vandrer rundt med fargerike plastarmbånd, som viser at de har alle måltider og lokale drikkevarer inkludert i hotellprisen. At de gidder sier nå jeg. Hotellmat er erfaringsmessig noe triste og ensformige greier, sammenlignet med all den deilige og varierte maten man kan få, for en rimelig penge, på alle de små og store restaurantene som ligger tett som haggel langs gatene. Økningen av turister som reiser med all inclusive fører også til at mange av de mindre restaurantene sliter for å få det til å gå rundt. Før vi kjøpte leiligheten bodde jo også vi på hotell og noen få ganger lot vi oss overtale til å være med på “festbufet” el.l. på hotellet. Det ble gjerne med en kveld i løpet av en ferie. Dårlig service, middelmådig mat og “danskebåtmusikk” kan ikke konkurrere med det man får ved å oppsøke en av de hyggelige mindre restaurantene i nærområdet. Selv om vi naturlig nok har en krets med favorittrestauranter, forsøker vi hvert år å besøke minst 1 ny restaurant. Nesten hver gang ender det med at vi får en ny “favorittrestaurant” og dermed enda et nytt sted å besøke på hilserunden neste år.

Jeg råder alle som skal reise til Alanya til å velge seg hotell uten mat inkludert, evt. bare med frokost. Du går glipp av utrolig mye, hvis du skal sitte på hotellet og spise hver dag gjennom ferien. Gå heller ut om kvelden og forsøk de lokale restaurantene. Snakk med kelnerne, prøv de tyrkiske rettene og nyt atmosfæren. Middag med drikke koster 50-100,- pr. person og da snakker vi om store porsjoner som jeg sjeldent eller aldri klarer å spise opp. Selv gubben som normalt spiser veldig godt, har ofte problemer med å tømme tallerkenen her nede.