Cuba 2018 - Isla de la Juventud

I serien reisebrev fra Cuba har jeg lyst til å hoppe til slutten av vår 16 dagers tur. Da turen ble planlagt var jeg veldig klar på at om vi skulle til Cuba, skulle vi ha noen dager i bade- og turistbyen Varadero, langs nordkysten av Cuba. Varadero var vel nesten eneste byen, utenom Havanna, som jeg kjente til på øya, så dermed var det en naturlig tanke.
Heldigvis bestilte vi ikke noe konkret der, i første omgang, men vi brukte tiden fram mot avreise på å orientere oss litt på nett. Vi googlet, tittet på kart og leste andre sine erfaringer. Fortsatt bestemt på at de siste dagene i ferien ville vi ha "badeferie", men ikke lenger SÅ bestemt på at det skulle bli i Varadero. Late dager, sol og turkis hav, var hovedmålet. Bare noen dager før avreise fant vi Isla de la Juventud, som ligger utenfor sydveskysten av Cuba. Dette så ut til å være spennende, litt anderledes og ikke minst, vesentlig mindre turistpreget enn Varadero. Isla de la Juventud blir markedsført (i den grad Cuba markedsfører noe som helst) som et eldorado for dykkere fra hele verden. Her er det store områder med flotte dykkesteder. Store deler av øya er nasjonalpark.

Det var mulig å komme seg ut til øya, enten ved å ta ferge fra fastlandet, eller fly fra Havanna. Fergen gikk fra et litt gudsforlatt sted langs kysten, hvor det ikke umiddelbart var noe overnattingssted å finne.Vi endte derfor opp med å reise tilbake til Havanna og velge lokalfly. Eneste ledige var da billetter på morgenavgangen, som skulle gå fra Havanna kl. 07.00. Det ble tidlig opp og drosje til flyplassen kl. 04.00. Det var ikke mange turister blant de reisende denne morgenen, men vi fant nå skranken, fikk sjekket inn og satte oss til å vente. På en skjerm i avgangshallen stod det ingen avganger, kun ankomster. Langt om lenge dukket avgangen opp på skjermen, i rute. Vi ventet og ventet og ventet litt til, uten at noe skjedde. Når klokken nærmet seg 08.00 kom det plutselig opp "forsinket" eller noe lignende, på skjermen. Alt var jo på spansk, og det er ikke vår sterkeste side. Vi ventet enda litt til, før en kar kom ruslende og forklarte at flyet var forsinket pga "weather conditions", men vi skulle reise så fort som mulig..... "Weather conditions" hva innebar det da tro? Været var jo ikke spesielt dramatisk i Havanna denne morgenen. I etterkant fant vi ut at det trolig var tåke ute på øya, som gjorde at det var vanskelig å ta av/lande, som var årsaken. Litt smånervøse for om vi i det hele tatt ville komme oss avgårde, ventet vi enda litt til. Til slutt måtte vi ha noe å bite i og jeg fikk fanget et par halvtørre sandwitcher og en cola. Da klokken var litt over 10.00 begynte det å skje ting. Jammen meg fikk vi gå ombord og flyet vendte nesa sørøver. Flyplasser er jo generelt drepens kjedelige og en liten, sliten, innenlandsterminal på Cuba, er ikke det stedet man helst tilbringer en formiddag.
Noen timer senere enn opprinnelig tenkt, landet vi på den minste flyplassen jeg noen gang har sett. Her ble vi guidet inn i en liten ankomsthall, med et bagasjebånd som knapt var 5 meter langt.
Mens vi ventet på bagasjen kom ei lita dame i sykepleieruniform bort til oss og skravlet i vei på spansk. Vi forstod etterhvert såpass som at hun skulle notere hvor lenge vi skulle være, hvor vi skulle bo og hva vi gjorde der. Temperaturen i panna ble målt, passene sjekket og vi fikk passere.

Utenfor ble vi raskt oppsøkt av en smilende kar, som tilbød transport til hotellet. 30 cuc=30$ skulle han ha, for en snau times kjøring over til andre siden av øya. Kjøretøyet var, ikke overraskende, en fhv. skranglete versjon av en gammel amerikaner, med leopardmønstret setetrekk og ødelagte fjæringer. Det var en interessant tur, gjennom fhv. øde områder. Vi ble stadig mer spent på hva som ville møte oss, når vi kom fram.

Vi burde nok ha undersøkt LITT mer før vi valgte hotell, men vi endte nå opp på Hotel Colony, siden vi faktisk trodde det var øyas eneste hotell. Dette skulle være et hotell som var mye brukt av dykkere og vi hadde vel sett for oss at det kom til å være litt liv her, samt at det var gode muligheter for bading og snorkling. Det viste seg senere at det var et par hoteller/moteller til, som nok lå mer sentralt på mer bebodde områder av øya. Hotel Colony var stedet vi valgte, men som gud trolig forlot, for lenge siden. 

Da vi ankom stod det 3 damer i resepsjonen og tok imot oss. De hadde ventet SÅ på at vi skulle komme. Knapt et menneske var å se noe annet sted... Et par stykker lå ved bassenget og det puslet en kar i baren like ved.

Vi hadde bestilt hotellrom, men oppgradering til bungalow kostet 10 cuc pr. døgn, så vi "slo på stortromma" og valgte det. Akkurat det angret vi ikke på. Vi fikk en stor, romslig bungalow, i første rekke mot stranden, havet og solnedgangen. Omgivelsene var flotte, bungalowen fin, om enn litt sliten og vi kjente roen senke seg, etter en litt stressende morgen, med litt nerver og venting.

Det var halvpensjon (frokost og middag) i hotellprisen, men lunsj måtte vi kjøpe i bassengbaren. En lokal helstekt fisk, ris med brune bønner og litt salat, smakte helt OK, men ølen var nok det beste. Cubanske mat er generelt ikke noe å skrive hjem om, men vi fikk nå i oss det vi trengte for å stoppe romlingen i magen.
Bassenget og bassengområdet var, som det meste på Hotel Colony, slitent og lite vedlikeholdt. Hullete og rustne parasoller, mosegrodde heller og slitne solsenger. Uansett var det helt OK å lande ved bassenget, med et par kalde pils og nyte ettermiddagssola. Det gikk etterhvert opp for oss at baren stengte kl. 18.00. Så om vi skulle ha noe mer der, måtte vi bunkre. Andre muligheter for handling fantes jo ikke på denne litt gudsforlatte plassen. Vi bunkret noen øl og et par mohito til å ha på rommet og tilrakte en fredfylt kveld med å nyte utsikten, solnedgangen og rusle barbeint på stranda.

Etterhvert var det tid for middag... Litt spente ruslet vi bort til hotellet og fant etter litt leting ut at middagen ble servert i noe som tidligere hadde vært hotellets casino. Et innvendig rom, som kunne minne litt om en spisesal på et internat el.l. Det vi trodde ville være middagssalen, med plass utendørs og gode vinduer, var lukket og stengt. Der var vi, alle hotellets gjester. Oss 2, et par fra Russland og ei engelsk dame, som reiste alene. Maten var sådær, men servitøren viste seg å være en særdeles sosial og trivelig fyr, med gode språkkunnskaper. 

Her fikk vi info om både hotellet og hvilke muligheter som fantes for aktiviteter i området.

I løpet av kvelden forstod vi at å sitte på hotellområdet hele dagen, ville bli drepens kjedelig. Så ved frokosten dagen etter, bråbestemte vi oss for å hive oss med på snorklingstur med en lokal båt. Sekken ble pakket med badetøy og vi kastet oss på bussen, med knappest mulig margin. DET ble en avgjørelse vi ikke angret på, som jeg skal fortelle om en annen gang.

Utsikten fra terrassen vår.